Kveldsmat med utsikt: En impulstur

Impulsturer er ofte de beste turene. Det finnes ingen forventninger til dem, for de var ikke planlagt. De kommer brått på, de tar deg med storm, eller med fullmåne, med solnedgang i rødt gull, med frostmorgen, med varme eller munnen full av mygg. Det er umulig å vite, og det føles befriende. 

Denne ettermiddagen kriblet det under fotsålene. Det har vi lært er et typisk tegn på lengsel, og vi vet å ta det alvorlig. Vi så på klokka. Vi så på himmelen. Skyene stavet et ubeskjedent KOM UT. 

Med all nedbøren denne våren og forsommeren har nærskogen vår blitt en regnskog. Vi kan nesten se den vokse. Kontrasten fra fjoråret er enorm. Nå kan vi knapt se ti meter fremfor oss når vi går utenfor stien, i fjor var sikten som om det ikke var trær der i det hele tatt. Skogbunnen var uttørret. Bekkefarene stille. Fuglene tyste. Nå er det omtrent konkurranse om å lage mest lyd. Det kvitrer og summer og plasker og bjeffes.

Vi hadde pakket kveldsmat i sekken – tomater, agurk, paprika, druer, jordbær, egg, lefser, te og vann. Kort sagt, det vi fant i skapet som vi hadde lyst på. Det trenger ikke alltid være så vanskelig. Vi tråkket innover i skogen vi kjenner så inderlig vel – men den føltes annerledes. Det var snart kveld. Sola rakk ikke helt ned til oss. Alle planter og dyr forberedte seg til den korte juninatten. 

Vi ble en stund ved Skøyenputten. Den er magisk, denne putten. De første karttegnerne i Norge så den aldri der de sto på de høyeste toppene og triangulerte og tegnet. Så godt gjemt er den faktisk. 

Vi har mange navn vi navigerer etter i nærskogen vår, men ingen av dem står på kartet. Vi har nevnt det før – vi går fra rotvelten til hula til let’s twist again-treet, til furua som heter Furuth, til bakken Mika sklir i om vinteren, til trollskogen og videre og videre og videre. Denne veien gikk vi også denne kvelden. De kjente holdepunktene føles trygge. Som å treffe igjen gamle venner. 

Vi har nevnt alt livet i skogen denne stille junikvelden. Vi så mye av det, til og med en orm som ormet avgårde så fort at vi ikke rakk å se hvilket slag han var. Men han hadde tatt kveldsbadet i Solbergvann, så mye var vi sikre på. 

Denne kvelden møtte vi også døden. Ikke langt fra stien fant vi et lite rede som hadde falt ned fra et tre, og rundt det lå fire-fem blå egg med svarte prikker. Knust. Vi vet fremdeles ikke hva som hadde skjedd, og vi er ikke helt sikre på hvem sine egg det var, men ved hjelp av flinke turblogger Martin Kvist (fantastiskemarka.no – klikk og les!) og trygge kilder på internett, tror vi det kunne vært et måltrostpar som mistet ungene sine dagen før, da det blåste så mye. 

Mika ble veldig stille da vi oppdaget dette. Lenge. Han kjenner skogen ut og inn, men dette hadde han aldri sett før. Han studerte hvert egg. Forsiktig løftet han opp det forseggjorte redet som skulle bli hjemmet til måltrostungene og satte det opp i treet igjen. «Kanskje noen andre vil flytte inn,» sa han. Livet går videre i skogen vår.

Maten smaker ekstra godt ute. Noen fullgod forklaring på hvorfor har vi aldri fått, men vi vet at det stemmer. Vi satt ved utsikten vår til vi ble kalde. I treet ved siden av satt en svarttrost og sang duett med en annen litt lenger borte. Vi forsøkte å tolke dem. Vi forsøkte å synge tilbake, harmonere med dem, men svarttroster er så uforutsigbare musikalsk at vi måtte gi opp. Kanskje han bare var sulten. Han hadde i så fall vært velkommen til bords.