Et ønske fra vinterskogen

Lørdag kveld. Skogen var full av spor etter mennesker og dyr, men nå var det stille. Snøen dempet både trinnene og stemmene våre, og lyset fra hodelyktene forvandlet snøfnuggene i lufta til stjerner. Det var bare en time siden vi hadde bestemt oss for at vi måtte ut. 

Alle impulsturer har en oppskrift, selv om en ikke skulle tro det. Oppskriften er enkel, blant de enkleste som finnes. Og kanskje også blant de vanskeligste, for det er litt som å beskrive en følelse. Alle ord blir for små, for kronglete, eller beskriver ikke det du forsøker å si. 

Vi har alltid forestilt oss dørstokkmila som noe som må klatres over. Forseres, bestiges, i høyden i stedet for i lengden. Den er av tre, lysebrun, tørr og med fliser som setter seg under neglene, like vonde som papirkutt. Det hjelper å ha en venn på andre siden av dørstokken, en som kan strekke ut en hånd og hjelpe deg over. 

Så gjelder det å ha mot til å ta kontakt med denne vennen. Eller bekjente. Enda en ting som burde være så enkelt, men som er så vanskelig. Den digitale dørstokkmila. Vi gjemmer oss bak skjermer som ironisk nok lyser opp ansiktene våre. 

Vi er heldige som har hverandre, for vi vet at svaret sannsynligvis vil være et rungende «ja, selvfølgelig!» Det kan være langt mer komplisert å spørre noen andre, å gi slipp på hemningene som hvisker «han er sikkert opptatt,» eller «hun vil sikkert ikke bruke tid med meg.» 

Vårt største ønske for oss selv og alle andre denne vinteren er at vi blir flinkere til å spørre. Flinkere til å se at vi er gode nok, at nærskogen vår er et perfekt sted for å løse verdensproblemer eller små utfordringer, eller bare vimse rundt å se på form, farge, og spor i den myke snøen. Skogen er full av samtaleemner for vennskap som går langt tilbake i tid, og vennskap som er i støpeskjeen. 

Impulsturens tre enkle, kompliserte trinn er som følger: Spør. Gå. Sammen. 
Gjerne med hodelykt.

Lykke til – rapporter gjerne tilbake – og bli gjerne med oss på tur 🙂