Dagen som ikke finnes

Allerede før vi dro hjemmefra begynte det å snø. 
Små, lette fnugg som danset igjennom lufta. 

Det var som om alle dagene gjennom uka hadde forberedt seg på dette. Minusgradene hadde kommet krypende, endelig. Flere kveldsturer hadde vi gått og beundret stjernene og en månesigd som var så skarp at vi skar oss på den. 

Denne lørdagen, det er dagen som ikke finnes. 29. februar. En konstruert dag, for å få en kalender fra gamle dager til å gå opp.

Den grå himmelen ga lite lys. 
Fargene trakk seg tilbake. 
Snøen ville snart viske ut sporene etter oss, og da blir vi kun et minne. 

En grønnspett satt i et tre og minte oss på at for ham spiller det ingen rolle hva vår kalender sier. Vinter er vinter, vår er vår, det er naturens tegn som teller. Men i 2020 vil dagen som ikke finnes være dagen vinteren endelig kom, og vi kunne smake søte snøfnugg på tungen. For selv om dagen ikke finnes, vil vi huske den. 

(Strengt tatt er skuddårsdagen den 24. februar, men det er lenge siden noen tenkte på det.)