For tiden holder vi på med følgende prosjekter:
For tiden holder vi på med følgende prosjekter:
Vårt største ønske for oss selv og alle andre denne vinteren er at vi blir flinkere til å spørre. Flinkere til å se at vi er gode nok, at nærskogen vår er et perfekt sted for å løse verdensproblemer eller små utfordringer, eller bare vimse rundt å se på form, farge, og spor i den myke snøen.
I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.
«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme. Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han.
I håp om at vårsola hadde tatt godt tak og gjort godt opptråkka stier såpeglatte, inviterte vi våre følgere til broddetur. Vi hadde store planer om teste brodder i vitenskapens navn.
I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den. Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken. Dette er det vi opplevde.
Bare oss, og vi gikk stille på vakre opptråkkede stier for ikke å vekke trærne og dyrene som sov. Vi la veien om Kajabru, og mens vi gikk spant vi denne historien om hvem Kaja var og hvorfor stedet kalles Kajabru.
Gradestokken hadde holdt seg stødig under null de siste dagene, og pusten vår, som vi hadde blitt vant til å se som en varm geysir av luft fra munnen, ble spist opp av tåka og gjorde den tykkere. Det var bare fem dager til jul. Vi skulle finne juletreet og henge kuler på - en hver.