For tiden holder vi på med følgende prosjekter:
For tiden holder vi på med følgende prosjekter:
POLITIET STORMER EN TYVELEIR I ØSTRE AKER
Den hundre år gamle overskriften lyste mot oss. En lang artikkel, nesten en hel spalte i Dagbladet, 20. september 1919.
Kvelden var lys og vakker, og vi tok bilder av de fleste vi så - og nå tenkte vi at vi kunne teste deres kunnskap også, kjære lesere.
Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels.
I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.
Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen. Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv. Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.
Det er sånn tørke høres ut.
«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme. Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han.