Du kan ennå ane deres nærvær, selv om de levde for over hundre år siden.
Vi er vant med å sette likhetstegn ved Ekeberg og sletta, fotballer som flyr gjennom lufta, rop og kommandoer, hemningsløs jubel når ballen sitter i nettmaskene. I Norway Cup har jentene alltid fått være med, helt fra starten i 1972 – fire år før Norges Fotballforbund offisielt anerkjente kvinnefotballen. De har sterke skuldre å stå på, jentene som herjer på gressmatta.
Episode 9 i hundremeterskog-prosjektet dreier seg om to kvinner som gjorde en forskjell – en forskjell for dem som var verre stilt enn dem, og en forskjell i medisinsk utvikling. Se filmen her.
Anna Ovidia Dahl (1869 – 1964) var opprinnelig fra Sør-Odal, og lærerinne av yrke. Hun var også et organisasjonsmenneske utenom det vanlige. I tredve år var hun formann i Oslo Krets av Norske Kvinners Sanitetsforening – en forening som forøvrig lever i beste velgående og gjør svært viktig arbeid.
I 1906, ti år etter stiftelsen, begynte sanitetskvinnene å selge julemerker for å skaffe midler til såkalte julemerkehjem, små hus beregnet på sommeropphold for tuberkuloserammede familier. Julemerkene liknet på frimerker, og ble satt på brev og kort for å vise at man støttet en god sak. Jada, folk var forfengelige den gang også.
I 1917, etter elleve år med innsamling, ble overskuddet fra salget avsatt til julemerkehjemmene. Det ble nesten kr 50.000, og det holdt til de ti rødmalte hyttene. Prisen inkluderte inventar. Lørdag 12. juli 1919 kunne Anna Dahl stolt vise frem resultatet av 13 års arbeid.
Og så var det Anne, da. Selveste Anne Brandfjeld (1815-1905), hvis egentlige navn var Anne Marie Andersdatter. Vi ble litt andektige der vi sto på det som en gang har vært Ekeberglien. Anne bodde her fra ca 1849 til 1882. Hennes til tider dramatiske liv er nydelig skildret i boka Gaven. Den er skrevet av hennes tipptippoldebarn Ellen Vahr, utgitt i 2016, og er fremdeles i salg. Historien om Anne Brandfjeld har nådd et nasjonalt publikum.
Selv om Anne utførte ritualer som vi vil kalle snodige, som å måle de syke med ulltråd og støpe i bly, som selv en VG-journalist i 1891 kalte for hekseri, representerte hun sunn fornuft og kunnskap om naturen. Hun visste, lenge før legevitenskapen gjorde det, at kuren mot rakitt, engelsk syke, lå i å være ute i sola, spise sunn mat, drikke tran. Hun visste ikke hva vitaminer var, men hun forsto mer om naturen enn de fleste likevel. Kuren til sykdommene som rammet folket i Kristiania og Aker lå i vår egen natur, tilgjengelig der ute.
Selv om vi nå har kunnskap lett tilgjengelig, det er tross alt bare å ta opp telefonen, er internett begrenset. Det kan ikke gi oss den lærdommen det er å stryke fingrene langs bladene på en plante, lukte på den, smake på den – forstå den og kjenne den. Den type kunnskap går tapt i vår tid. Den type kunnskap kan hundremeterskogene være behjelpelig med å holde i live, hvis de får stå i fred.
Jo mer vi vet om det som vokser og gror, om det som lever, jo mindre farlig blir naturen. Jo mer bryr vi oss om den. For når vi har ordene til å beskrive den, og smaken av den på tunga, da er vi i stand til å ta vare på kunnskapen og bringe den videre. Og til syvende og sist, la være å meie naturen ned.
Vi avslutter med Sanitetskvinnenes motto, som vi er ganske sikre på at både Anna og Anne kunne stille seg bak:
I de små ting frihet
I de store ting enighet
I alle ting kjærlighet
Hundremeterhilsen fra Sara og Katja
Og et lite PS: Velkommen til alle nye abonnenter av nyhetsbrevet vårt! Vi begynner å bli en bra gjeng – invitér gjerne flere! De kan sende en e-post til pihlsostrene@gmail.com.
