Nyhetsbrev: Mortensrudskogenes svanesang

Noen ganger er det skikkelig vanskelig å finne de rette ordene. Noen ganger er det umulig å forstå hva som faktisk kommer til å skje: At store maskiner snart vil komme for å hogge trærne ned. At bakken vil riste av smellet fra dynamitt. At vår hundremeterskog skal bli borte for at mennesker skal bo og leve. 

Hans Børli skrev at ingen har noensinne eid et tre. Derfor er det underlig at store organisasjoner der ute kan si at de eier en hel skog. Akkurat som om de bestemmer hvor maurene har tua si, hvor hakkespetten hakker et hjem, hvor rådyret vandrer og hvor reven og grevlingen velger å ha sitt hi. 

I flere omganger har vi vandret i hundremeterskogene på Mortensrud. De yrer av liv og historie. Vi klamrer oss til disse turene for å få øyeblikket til å vare, samtidig som vi vet at vi ikke kan stoppe det som skal skje. For, i følge politikerne, “det har blitt bestemt for lenge siden” og “det har allerede gått alt for lang tid.” Blokker skal bygges. Biler skal kjøres. Tunene får hyggelige, grønne navn som et utilstrekkelig plaster på såret. 

Vi hadde vel en anelse om at å besøke hundremeterskoger ikke ville bli bare lett. På mange måter skulle vi ønske at fremskrittet kom raskere – et fremskritt som hensyntar både mennesker og natur bedre enn det utbyggerne nå presenterer. Og en ting er sikkert: Naturen blir et viktigere og viktigere anker i vår urolige verden. 

Nå skal vi ta dere med tilbake i tid. Men se filmen på YouTube først!

Dette er Bjørnebo. 

Nå er huset fraflyttet, og har stått tomt siden 2020. Kunstneren Ivar Sjaastad (kjent for bysten av Benjamin Hermansen) bodde der i mange år med sin familie, men forlot huset brått, ser det ut som. Eiendeler og kunstverk ligger strødd overalt. Ingen vil gjøre noe der siden det likevel skal rives. 

Men huset har en historie. Det ble bygget som sportshytte for Johanne Biørn (1859-1942). Hun var ingen hvem som helst. Hun var en foregangskvinne, som i samarbeid med Kvinnesaksforeningen sydde det som kalles en reformdrakt. Kvinner hadde lenge måttet kjempe mot korsetter, køer og krinolin, og lidd i skjønnhetens tegn. Reformdrakten, med inspirasjon fra Mistress Amelia Bloomer i Amerika, var praktisk, løs og bekvem. En revolusjon var på trappene. 

Her i Norge tok det noen år før revolusjonen fikk fotfeste. Drakten ble først presentert i 1851, og ble diskutert i avisene – av menn, selvfølgelig. Heldigvis ble den positivt mottatt, som «både billigere og sunnere enn den gjengse.» (Reformdrakten i Norge, s 4). Men det var først da legene begynte å se sammenheng mellom korsettet og sykdommen bleksott, og hvordan all snøringen av ymse skjørter påvirket blodomløpet, samt at svenskene engasjerte seg sterkt i 1885, at det begynte å skje noe.

I Norge var kvinnenes indre frigjøring i fokus på den tiden, blant annet med Camilla Collett og Aasta Hansteen i spissen. Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884. Og Johanne Biørn drev reformdraktarbeidet i Norge. Drakten hun sydde var annerledes enn den svenske, men hun hadde utstrakt kontakt med den svenske draktreformforeningen. 

I 1889 har hun blitt innehaver av «etablissement for Reformdragter,» og hun solgte norske, svenske, danske og amerikanske reform-, turist- og sportsdragter for damer. I 1891 står hun som innehaver av «forretning med Turist- og sportsdragter.» I 1893 har forretningen flyttet til Egertorvet.

I 1896 giftet hun seg, og navnet Biørn ble erstattet med Bording, slik det sømte seg for gifte kvinner. Med tiden endrer også fokuset hennes seg, fra spesialsydde utendørsdrakter til undertøy.  I 1911 åpner hun, under eget navn, en elegant spesialbutikk for dameundertøy: Korsethuset. Vi stusser litt på navnet og valget hun har tatt, siden hun har brukt mye av livet på å unngå korsetter. 

Moro forøvrig, at man også i avisene diskuterte hvorvidt undertøyet burde være i ull eller bomull på den tiden. Det var mange meninger. En viss dr. Jäger mente at det ikke var nødvendig å skifte undertøy av ulltrikot oftere enn hver fjerde uke, og det er jo praktisk! En annen doktor ved navn Lahmann, var vegetarianer og kunne ikke tenke seg å ha ull på sin kropp. Etter hvert vant bomullen – med en ny, løsere tvinning av garnet som myket opp stoffet.

Johanne Biørns korsetforretning gikk utmerket. Ekteparet Bording kjøpte seg en villa i Drammensveien med stor hage og tennisbane som de leide ut. Og i 1924 kjøpte de, av Marta Steinsvik på Stenbråten, en hyttetomt. Det ble sportshytta Bjørnebo, som vi går forbi nesten hver dag.

På flyfotoet kan dere se Mortensrud gård, Stenbråten gård og sportshytta Bjørnebo.

Mortensrud felt 16, som det nok tar noen år før det blir bygget på, er et interessant syn på kulturminnesøk. Se bare her.

Alle disse R’ene er dyrkningsspor fra mange tidsperioder, blant annet førreformatorisk tid, førromersk jernalder og yngre bronsealder. Det er rydningsrøyser og dyrkningsflater, og en steinstreng. Alle er automatisk fredet.

Midt i dette har bonden på Mortensrud gård, som sannsynligvis ble etablert på 1600-tallet, dyrket sitt korn og latt sine dyr beite. Ingen store maskiner har ødelagt det. Og bare et steinkast unna, på Midtåsen, ligger bygdeborgen, forsvarsanlegget, fra eldre jernalder. Det er spennende å se dette i sammenheng, og tenke seg hvordan menneskene levde og bevegde seg. 

LItt enklere er det å se for seg landskapet i 1920, da var det nok ganske likt bildet fra 1937. På Mortensrud gård bodde forpakter Torleif Jålberg med familie, enken Jenny Myhre med fire barn, en gårdsgutt, en colonial-ekspedetrise og Thomas Ulven. Thomas Ulven var født i 1893 i Aker, og året etter, i 1921, skulle han kjøpe Mortensrud gård. Den ble i familiens eie frem til 1991. 

På Stenbråten bodde det enda flere: Fire av Marta Steinsviks barn (en journalist, en kvinnelig teologistudent, to skoleelever), en malemand, en fiskerisekretær for Statens Landbruksdepartement og hans kone og sønn, en tjenestepike fra Lofoten, en skomakermester med kone og seks barn, samt to svenske anleggsarbeidere. Marta Steinsvik selv er enke, og står registrert i folketellingen i Stavanger, i Øvre Holmegate. 

Marta Steinsvik var, som Johanne Biørn, en modig dame. Hun var en forgrunnsskikkelse i den norske antroposofiske bevegelsens første år, og en markant kulturpersonlighet. Hun var den første norske kvinne til å preke i en kirke (i Grønland i 1921) – men hun hadde også det vi i dag vil se på som politisk ukorrekte syn på jøder, jesuitter og den katolske kirke. Hun møtte motstand i sin tid, og har i dag et noe brokete ettermæle.

Hver gang vi besøker en hundremeterskog, lærer vi noe. Hver gang vi besøker en hundremeterskog forstår vi hvor viktig den er, og hvor viktig den kommer til å bli. Vi skulle ønske nå, at de hundremeterskogene som er igjen i Oslo blir bevart. De er bra for folkehelsa og for klimaet. Kan vi ikke heller legge E6 i lokk og bygge oppå? Jo, kan vi ikke heller det?  

Hundremeterhilsen fra Sara og Katja. 

PS: Om noen vil ta seg en runde på Mortensrud for å registrere arter, er det stort behov for det!