oppdager hundremeterskogene
Du kan ennå ane deres nærvær, selv om de levde for over hundre år siden.
Vi er vant med å sette likhetstegn ved Ekeberg og sletta, fotballer som flyr gjennom lufta, rop og kommandoer, hemningsløs jubel når ballen sitter i nettmaskene. I Norway Cup har jentene alltid fått være med, helt fra starten i 1972 – fire år før Norges Fotballforbund offisielt anerkjente kvinnefotballen. De har sterke skuldre å stå på, jentene som herjer på gressmatta.
Publisert i Østensjø historielags årbok 2024:
De er pustehull i hverdagsstresset. Når du haster til bussen eller banen er de en
grønn snarvei. Når du går med tunge handlenett kan du sette dem fra deg på en
stubbe og lytte til blåmeisens vårsang. Når du løper så fort eller så sakte du kan, gir
den deg myke stier, hardt fjell, utfordrende partier, oppoverbakker og nedoverbakker
– akkurat det du trenger når du trenger det.
Hundremeterskogene er de aller viktigste skogene vi har. De er de vi bruker mest. De
er det mest tilgjengelige. Våre bruksskoger, våre mestringsskoger. Våre nærskoger.
For mange er hundremeterskogen den aller første skogen. Første skogstur med
barnehagen, med sekk og termos med kakao. Første flis i fingeren. Første gang du
klatret i et tre alene. Første skitur. Første blåbærtur. Første trolljakt. Første
naturfagtime med mamma og pappa, eller for vår del, farmor Pihl som testet
kunnskapen vår om skogstorknebb, humleblom og forglemmegei.
Kanskje kranglet du med bestevenninnen din her, kanskje dere lærte hvordan dere
skal bli venner igjen. Kanskje fikk du ditt første kyss her, kjapt, fnisende. Kanskje
stakk du av fra leksene og trodde at du egentlig ikke fikk lov, men moren og faren din
visste at du lærte minst like mye i skogen som av tørre matte- og norskbøker, om
ikke mer – og de lot som de ikke merket at du var borte. Så kom ropet om
favorittmiddagen på vinden.
Alle hundremeterskoger har massevis av sprell levende historie å fortelle – de er
minnebanker.
De holder også minnene om historiene langt tilbake, den som er litt vanskeligere å
se, men desto mer spennende å grave i. Plutselig ser du rester av en grunnmur, og
med litt leting på digitalarkivet kan du finne at akkurat her, på Slamperud i 1865,
bodde Petter og Gunhild med seks barn, fem sønner og ei datter. De dyrket bygg,
havre og poteter, og de hadde ei ku. Så titter du deg litt rundt, og ser tuntreet og
syrinbusken, noen stabeiser av noen vekster som viser at her, akkurat her opplevde
ungene til Petter og Gunhild mye av det samme som dine barn gjør, og som du
gjorde, fordi de levde og vokste og møtte utfordringer, gleder og sorger de også.
Hvorfor er de så viktige, disse nærskogene, hvor du kan vandre mellom gran og furu,
rogn, osp, bjørk, ask, hegg, spisslønn, hassel, selje, svartor og mange andre
høyreiste trær?
Hvorfor er de så viktige, disse hverdagsskogene, hvor du kan legge deg ned på myk
mose og stirre opp på skyene? Hvor du kan plukke sopp til middag?
Hvorfor er de så viktige, disse pustehullene, hvor du kan finne spor etter rådyr, elg og
grevling, ekorn og mus? Hvor sommerfugler svirrer hele sommeren, og en nysgjerrig
øyenstikker setter seg på skulderen din?
For tiden holder vi på med følgende prosjekter:
De to første er krevende rent researchmessig, og vi har kommet et stykke, men har litt igjen – begge sakene blir publisert her på bloggen.
Hundremeterskogprosjektet finner du på Youtube og nyhetsbrevet vårt. Nyhetsbrevene vil etter hvert bli publisert her, når vi får orden på bildene våre.
Vårt største ønske for oss selv og alle andre denne vinteren er at vi blir flinkere til å spørre. Flinkere til å se at vi er gode nok, at nærskogen vår er et perfekt sted for å løse verdensproblemer eller små utfordringer, eller bare vimse rundt å se på form, farge, og spor i den myke snøen.
I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.
«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme. Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han.
I håp om at vårsola hadde tatt godt tak og gjort godt opptråkka stier såpeglatte, inviterte vi våre følgere til broddetur. Vi hadde store planer om teste brodder i vitenskapens navn.
I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den. Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken. Dette er det vi opplevde.