Stikkord: Oslomarka

Publisert i Østensjø historielags årbok 2024:

De er pustehull i hverdagsstresset. Når du haster til bussen eller banen er de en grønn snarvei. Når du går med tunge handlenett kan du sette dem fra deg på en stubbe og lytte til blåmeisens vårsang. Når du løper så fort eller så sakte du kan, gir den deg myke stier, hardt fjell, utfordrende partier, oppoverbakker og nedoverbakker – akkurat det du trenger når du trenger det.

Hundremeterskogene er de aller viktigste skogene vi har. De er de vi bruker mest. De er det mest tilgjengelige. Våre bruksskoger, våre mestringsskoger. Våre nærskoger. For mange er hundremeterskogen den aller første skogen. Første skogstur med barnehagen, med sekk og termos med kakao. Første flis i fingeren. Første gang du klatret i et tre alene. Første skitur. Første blåbærtur. Første trolljakt. Første naturfagtime med mamma og pappa, eller for vår del, farmor Pihl som testet kunnskapen vår om skogstorknebb, humleblom og forglemmegei.

Kanskje kranglet du med bestevenninnen din her, kanskje dere lærte hvordan dere skal bli venner igjen. Kanskje fikk du ditt første kyss her, kjapt, fnisende. Kanskje stakk du av fra leksene og trodde at du egentlig ikke fikk lov, men moren og faren din visste at du lærte minst like mye i skogen som av tørre matte- og norskbøker, om ikke mer – og de lot som de ikke merket at du var borte. Så kom ropet om favorittmiddagen på vinden.

Alle hundremeterskoger har massevis av sprell levende historie å fortelle – de er minnebanker.

De holder også minnene om historiene langt tilbake, den som er litt vanskeligere å se, men desto mer spennende å grave i. Plutselig ser du rester av en grunnmur, og med litt leting på digitalarkivet kan du finne at akkurat her, på Slamperud i 1865, bodde Petter og Gunhild med seks barn, fem sønner og ei datter. De dyrket bygg, havre og poteter, og de hadde ei ku. Så titter du deg litt rundt, og ser tuntreet og syrinbusken, noen stabeiser av noen vekster som viser at her, akkurat her opplevde ungene til Petter og Gunhild mye av det samme som dine barn gjør, og som du gjorde, fordi de levde og vokste og møtte utfordringer, gleder og sorger de også. Hvorfor er de så viktige, disse nærskogene, hvor du kan vandre mellom gran og furu, rogn, osp, bjørk, ask, hegg, spisslønn, hassel, selje, svartor og mange andre høyreiste trær?

Hvorfor er de så viktige, disse hverdagsskogene, hvor du kan legge deg ned på myk mose og stirre opp på skyene? Hvor du kan plukke sopp til middag? Hvorfor er de så viktige, disse pustehullene, hvor du kan finne spor etter rådyr, elg og grevling, ekorn og mus? Hvor sommerfugler svirrer hele sommeren, og en nysgjerrig øyenstikker setter seg på skulderen din? Les mer...